Sammendrag av intervju

Det ble gjennomført tolv intervjuer i forbindelse med Kulturminne Frigg. Disse er ikke offentliggjort i sin helhet, men ligger arkivert på Norsk Oljemuseum. Et sammendrag av intervjuene blir presentert her.

De som er intervjuet er:
Erling Hellesund, stuert -  Finn Husberg, operatør - Kåre Tjønneland, arbeidet med kommersiell side av Frigg -  Målfrid Låte, forpleining -  Christian Hansen, plattformsjef -  Roar Svendsen, konstruksjon og vedlikehold -  Svanhild Rolfsen, sykepleier - Thor D. Blunck, boring; Karl Kravik, geofysikk -  Patrice de Wangen, teknisk side -  Torbjørn Olsen, operatør.

Erling Hellesund


HellesundErling Hellesund er stuert og ansatt i ESS, tidligere Eurest.

Erling Hellesund har arbeidet som stuert, forpleiningsleder på Frigg fra 1977 til sistemann forlot plattformene i 2006, med kortere oppholdt på Ekofisk i 1978-79 og Snorre i 2000.

Hellesund forteller om arbeidsdagen som ansvarlig for forpleiningen på Frigg. Arbeidsdagen varte fra åtte om morgenen til åtte om kvelden, og startet med kaffemøte med de andre ansatte i forpleiningen, både de som arbeidet nattskift og de som arbeidet dag. Det videre arbeidet for stuerten var å sette opp menyer, sjekke varelager, bestille proviant og en del administrativt arbeid, i tillegg til å hjelpe til på kjøkkenet.

Organiseringen av forpleiningen var relativt lik hele perioden Frigg var i produksjon. Det var litt nedtrapping av mannskap etter hvert, blant annet med færre kokker. Hellesund var ansvarlig for forpleiningsassistentene og beskriver assistentenes arbeidsdag:

"De jobbet på messe / kjøkken, renhold av lugarer og i tillegg forsøkte vi på Frigg alltid å ha en på vedlikehold - polering, tepperens og lignende. Frem til slutten av 80-tallet drev forpleiningen også bar. Den var åpen fra fire på ettermiddagen til fire på natten. Baren var på rekreasjonsrommet / dagligrommet. Her var det servering av kaffe, brus, alkoholfritt øl og vin."

Finere besøk var vanlig særlig i den første tiden på Frigg. Hellesund forteller om hvordan han som stuert brukte mye tid på å planlegge disse besøkene, med mat, bordkort, hvite duker og dekketøy som var lånt fra Hotell Atlantic og spesialopplæring av forpleiningsassistentene i servering og rydding:

"Bordene i messen ble plassert etter onshoreledelsens ønsker, det ble dekket med kjørler som var lånt fra Hotell Atlantic og bordkort. Menyene og bordkortene var trykket og sendt fra land. I dagene før et slikt besøk trente stuerten opp forpleiningsassistentene i servering og hvordan de fortest og ryddigst mulig skulle flytte bordene slik Elfledelsen ønsket. De som skulle servere ble kledd opp i pene klær. De andre som arbeidet på plattformen måtte gjerne forskyve lunchen slik at messen var tom og ryddet til de høye herrer skulle bespises. Etter maten var det gjerne visning av presentasjonsfilmer. Igjen var det forpleiningspersonellet som ordnet med filmen. Det vanligste var allikevel mer uformelle besøk. Da spiste gjestene sammen med mannskapet på Frigg."

DetEt sentralt tema i intervjuet er trivselsfaktoren på Frigg og forpleiningens rolle i den: "En ting som kom inn etter hver for å øke trivselen, var å dekke med hvite duker på fredag og lørdag. I rekreasjonsrommet ble det da satt frem snacks som folk kunne forsyne seg av og det ble montert eget øltappekran, slik at folk kunne forsyne seg med Claustahler. Friske blomster ble sendt ut hver uke."

Det ble organisert velferdsdager sammen med sykepleierne med bingo, spillekvelder eller underholdning som kom fra land. Til disse kveldene ble det stort sett alltid servert annen type mat en den vanlige, om det var rekebord på helikopterdekk, eller champagne (alkoholfri) og jordbær.

Hellesund legger vekt på det gode miljøet, hvor ingen ble forskjellsbehandlet, om en var Elf-ansatt eller kom fra et service- eller kontraktørselskap:

"Det var et veldig godt miljø på Frigg og samarbeidet med Elf har vært helt fantastisk. En opplevde aldri å bli kastet av et helikopter fordi en Elfarbeider skulle inn eller ut, slik en kunne oppleve andre steder. Alle velferdstilbud inkluderte alle faste på plattformen, ikke bare Elfansatte. Da Elf feiret jubileum, ble også catering og andre faste på Frigg invitert og fikk dekket reise og opphold både til seg og ektefelle. Fast ansatte i cateringen på Frigg var med i Elf / Total sin bonusordning og fikk sluttbonusen på 20.000 kr på lik linje med Elf-ansatte."

Intervju med Erling Hellesund, stuert i ESS, ble gjort av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Norsk Oljemuseum, 17. august 2006.

Finn Husberg

FinnFinn Husberg, tidligere maskinsjef, maskinist på TCP2 på Frigg, ansatt i Elf /Total. Nå pensjonist.

Finn Husberg begynte å arbeide på Friggfeltet allerede i 1977, da for rederiet Peder Smedvig på boreriggen "West Venture". Han gikk snart over til Elf og ble operatør, og fra 1981 var han operatør på kompressorene på TCP2. Husberg var også med på å starte EANOF, fagforeningen på Frigg og var aktivt medlem i alle år.

Husberg forteller om arbeidet for Peder Smedvig på Frigg-feltet mens byggingen og boringen på Frigg pågikk for fullt, om hvordan grenselinjen mellom Storbritannia og Norge allerede da var en utfordring i forhold til sikkerhetsregler, og ansvar.

Etter at Frigg var ferdig utbygget fikk Husberg jobb i Elf og begynte som operatør. Han forteller hvordan arbeidet til en operatør artet seg fra gassen kom opp fra brønnene til den ble sendt i rør til St. Fergus. Han forteller om operatørenes ansvar, om bruk av metanol i gassen, om frykten for hydrater og hva operatørene måtte gjøre for å løsne eventuelle hydrater. Han forteller om fleksibiliteten som lå i det at en har to brønnhodeplattformer og to prosessplattformer, hvordan gassen kunne rutes om og gjorde Frigg til en stabil leverandør av gass.

Kompressorene på TCP2 var hans hovedansvarsområde i mange år. Han forteller levende om kraften som lå i turbinene og om den endeløse buldringen de lagte, og om hvordan de kolossale kreftene virket:

"Da kom to store gasskompressorer og to jetmotorer, samme type jetmotorer som henger under en jumbojet. De yter 37000 hestekrefter pr. stykk. Så vi hadde virkelig noe å sparke av gårde med. Når det sveiv så mange hestekrefter buldret det godt. Hvis vi plutselig fikk noe i prosessen som var galt, en trykkalarm som var for høy, så stoppet det. Du kan tenke deg de store massene som er i bevegelse, den enorme energien når der sviver to slike jetmotorer på 37000 hestekrefter som har overført den energien til arbeid i kompressorene. Når det i løpet av et brøkdel av et sekund stoppet, svingte plattformen en halv meter for å ta av energien. Det er kolossale krefter i sving. Spennende, meget spennende. Driftskarakteristikken på kompressorene var meget god."

Så kom Frøy og oljeproduksjon til Frigg, og plattformene ble bygget om. Husberg flyttet arbeidssted fra TCP2 til kontrollrommet på QP. Han gjør seg noen tanker om når arbeidet blir stillesittende og datastyrt:

"Det var en hel del dataoperatører som fikk lov til å installere mye utstyr, såkalt "nice to have" at det gikk over stokk og stein. En pumpe vi skulle starte opp som hadde en startbryter og en stoppbryter, hadde 120 alarmer. Vi kom jo aldri i gang. Det var en frustrasjon og forbannelse. Vi savnet en mann i organisasjonen som slo i bordet og sa at nå klipper vi av de ledningene og legger det opp selv, for vi er jo her allikevel. Det var en kamp og en forbannelse og fortvilelse. Folk barka totalt sammen så vi måtte ta noen seminarer i kommunikasjon. Når en skal ha 1500 beskjeder for å kunne åpne en dør og gå ut, så sprekker du. Og det tror jeg går igjen. Det tror jeg er den dataverden vi lever i."

Husberg var med på å opprette husforeningen EANOF i 1978 og forteller glødende om oppstarten og kampen som ble ført, om samarbeidet med Ekofisk-komiteen, sammenslåingen til Ofs og om hvordan Ofs oppnådde forhandlingsrett: "Vi klarte et mesterstykke da Ofs fikk forhandlingsrett. Det mente folk var en glipp fra vedkommende minister. Og dermed ble vi en avtalepart. Arbeidsgiverne var frustrert over at vi fikk til det."

I følge Husberg var dialogen mellom fagforeningen og ledelsen i Elf basert på gjensidig respekt: "Vi har hatt dyktige ledere som har kjørt en fin balanse. Vi har gitt og tatt og oppført oss fint. Det har vært god dialog. Jeg kan bare skryte av at det alltid, også i dag, har sittet sentrale folk i toppledelsen fra Total som har hatt en god kontakt med fagforeningen. Hver minste forflytting, omstilling eller fremtidsplan for selskapet er blitt diskutert. Det har vært full åpenhet og det har vært møter på restaurant på kvelden hvor problemer er tatt opp, diskutert og det er kommet frem fine løsninger. Sentralt for å finne frem til løsninger har vært gjensidig respekt. Løsningene vi har kommet frem til kan begge parter leve med."

En av kampsakene til EANOF var skattefordelene for Elfansatte som arbeidet på britisk side av grensen. Husberg forteller om hvordan fagforeningen var med på prosessen som kom frem til den mest rettferdige ordningen for alle, men han forteller også om vanskene rundt hele skatteproblematikken.

Mot slutten av intervjuet kommer Husberg inn på arbeidskulturen, hvordan etter hans oppfatning, de forskjellige nasjonalitetene holdt seg for seg selv.

Intervju med Finn Husberg ble gjort av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Norsk Oljemuseum, 29. mars 2006.

Kåre Tjønneland

KåreKåre Tjønneland har vært ansatt i Elf / Total og arbeidet på den kommersielle siden av Frigg fra 1986 til 2004. Han er i dag pensjonist.

Arbeidsoppgavene til Tjønneland i Elf og senere Total har vært varierte. Han begynte i 1984 i juridisk avdeling og arbeidet med fellesforetak (joint venture). Han ble spurt om han kunne tenke seg å arbeide med Frigg, og ble partnerkontakt mot Frigg-partnerne. Han var sekretær i styringskomiteen for både den norske og den britiske delen av Frigg.

"Det var et ganske stort system, med alle disse styringskomitéene. Man hadde norske og britiske myndigheter, norske partnere og britiske partnere. Man hadde en enhet der alle skulle delta. Det var en sesjon på tre dager to ganger i året."
 
Han tok senere over for all kommersiell- og lisensadministrasjon i Elf. Han gikk videre over til informasjonsavdelingen og da Total og Elf slo seg sammen fikk han ansvar for gassalg og transport. Tjønneland var involvert i både olje- og gasstransport, og han forteller om transport av olje både fra Frigg, men særlig fra Ekofisk.

Avtaleverket rundt Frigglisensen har, ifølge Tjønneland, vært et spennende felt å arbeide med. Han forteller om de forskjellige avtalene, "treaties", hvem som var involvert og hva de betydde. Videre kommer han inn på konfliktgrunnlaget som lå i jurisdiksjonen, hvem som skulle ha jurisdiksjon og skatteinntekter, hvem som skulle ha kontroll. Avtalen om salg av all Frigg-gass til British Gas (BG) var en av de sentrale avtalene. Mye arbeid ble lagt ned i forhandlingene med BG, forteller Tjønneland:

"De ønsket en sikkerhet for hvor mye de måtte motta. Det var for å ha en viss kontroll over hvor mye de måtte ta, og hvor mye de hadde tilgjengelig. Hvis det plutselig hadde kommet store mengder, og man ikke hadde kunder i andre enden, ville man hatt et stort problem hos British Gas. Slik var avtalene laget. Systemet skapte et problem da det gikk mot slutten med Frigg. Vi måtte nominere med ett års varsel. Dermed måtte man ha god kjennskap om reservoaret for å kunne nominere med så langt tidsrom da det gikk mot slutten. Vi forhandlet en ny avtale med British Gas. Vi klarte til slutt å få en endring i avtalen, en endring til nominering to ganger i året. Vi klarte å få til en vinter-DCQ og en sommer-DCQ. DCQ står for Daily Contractual Quantity. Det nye systemet hjalp oss litt."

I 1997 ble salgsavtalen med BG sagt opp og Frigg-gassen kom for salg på det åpne spot-markedet, og Tjønneland forklarer hvordan markedet fungerte. Det som skapte størst spenning mellom partene i lisensen var nomineringene:

"Jeg tror nok Elf var ganske konservative når det gjaldt størrelsen på reservene. De som ikke var enige, var Hydro. De mente det var altfor konservativt. Jeg husker ett år, da vi gjorde en av de større renomineringene. Det var slik at partnerne måtte være enige. Dersom partnerne ikke ble enige, ville leveransen fra året før bli gjeldene ett år til. Jeg husker vi satt borte i London og kranglet. Da var Hydro veldig frustrerte. De gikk en gang nærmest i sinne."

Salget av Frigg-gassen ble påvirket av EU- og EØS-reglene. Avtalene om Frigg-gassen som kom i stand var en del av et kompromiss mellom norske myndigheter og EU.

De største konfliktene innad i lisensen var da de skulle nominere ned. Det var diskusjoner mellom partene om hvor mye gass som var igjen og hva reservoaret ville tåle. Det var til sist styringskomiteen som måtte avgjøre dette. Store diskusjoner førte frem til konsensus, forteller Tjønneland.

Videre kommer han inn på prosessen rundt Heimdal og hemmelige forhandlinger. Kontakten med myndighetene har vært god. Særlig var interessen fra myndighetenes side stor da Frigg produserte på topp. Da stilte ekspedisjonssjefen på de årlige sommermøtene. Det var møter hvor ektefeller også ble invitert:
 Tjønneland
"Arrangementet gikk på omgang mellom Hydro, Elf og Total. Vi hadde en regel som at når Hydro arrangerte dette, skulle møtet være i Norge. Når Total arrangerte, skulle møtet være i England. Når Elf arrangerte det, skulle det være i Frankrike. Vi ambulerte mellom disse stedene. Vi var på Olden i Loen, i Tromsø og i Strasbourg."

Tjønneland har gjort seg noen tanker om nedbyggingen av feltet, om tankene om å bruke Frigg som et knutepunkt, og om bytteavtalen med Statoil:


Thorleif Ødegaard og Kåre Asbjørn Tjønneland

"Statoil fikk en andel i den norske Frigg-ledningen, og en andel i Ekofisk-feltet. Total og Elf fikk andeler i Troll, som vi ikke hadde fra før av. I tillegg fikk Total og Elf andeler i Sleipner. Avtalen gjorde at det ble ubalanse mellom eierskapet i Frigg-feltet og i Frigg-ledningen. Det skapte en del problemer. Før hadde man akkurat de samme eierandelene i lisensen, som i rørledningen."

For å utligne eierandelene kjøpte Statoil andeler i Frigg og fikk dermed prosentvis samme ansvar for fjerning.

Til sist forteller Tjønneland litt om hvordan det har vært å arbeide i et fransk selskap:

"Det har vært utrolig spennende. Det har vært veldig hyggelig. Det er på mange måter stor forskjell mellom mentaliteten til franskmenn og nordmenn. Franskmennene er veldig tro mot hierarki og slike ting. Det som sjefen har sagt er liksom "lov". Norske ansatte krangler jo til siste stund, selv om en avgjørelse er tatt. Der var det en ganske stor forskjell. Samarbeidet mellom nordmenn og franskmenn gikk veldig godt. De er veldig dyktige folk, teknisk sett."

Kulturkonflikter og språkproblemer kan Tjønneland ikke minnes.

Intervju med Kåre Tjønneland ble gjennomført av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Norsk Oljemuseum, 5. april 2006.

Målfrid Låte

MålfridMålfrid Låte er ansatt i ESS, tidligere Eurest og har arbeidet som forpleiningsassistent på Frigg.

Låte begynner med å snakke litt rundt fagforeningsarbeid, kampen for å få kvinner offshore og kampen for å få samme lønn som annen ufaglært arbeidskraft ute. Hun fortsetter med å fortelle om alkoholproblemer blant offshorearbeidere. Dette var et problem særlig for menn:

"Hvis ikke mannfolk har noen hytte de skal bygge eller noe -  så skeier de gjerne ut. Hvis de ikke har familie og sånne ting er det ikke lett. Mens vi kvinnfolk er ikke vant til å drikke og vi er vant til å finne på andre ting i fritiden. Så jeg tror ikke det er så vanskelig for oss."

Det har ikke bare vært lett for kvinner å jobbe offshore, forteller Låte, særlig ikke i begynnelsen. En ble fort veldig bevisst sitt eget kjønn.

Overgangen fra Ekofisk til Frigg var stor. Folk var mer snobbete på Frigg og det var kontroverser internt blant cateringansatte. Frigg var en mer sofistikert del av Nordsjøen. Låte er en kvinne som gjør som hun vil, og det ble ikke alltid like godt mottatt. Hun følte aldri noen form for diskriminering.

Hun forteller videre om sine oppfatninger av de kulturelle forskjellene på Frigg. Hun karakteriserer engelskmenn som at de ikke hadde så god smak, likestilling var ikke kommet så langt, men at de var ytterst høflige. Det var et godt samhold blant engelskmennene. De kom til oppholdsrommet samlet, satt samlet og spilte biljard sammen.

Hun berømmer velferden. Da hun selv ble syk sendte velferden henne bøker og blomster, selv om hun ikke var Elf-ansatt. Hun følte en veldig omsorg fra de andre om bord på Frigg både da hun var syk og da hun kom tilbake på jobb. Hun forteller videre om miljøet på Frigg, med julefeiring, om tilpassing av utstyr for å minimere slitasjeskader og om kulturkonflikter, og om forskjellen på de enkelte plattformer, CDP1 med bare engelskmenn og britisk catering og DP2 som var mer hjemmekoselig og mindre snobbet. Også fagforeningsarbeid er sentralt for Låte. Forpleiningsansatte kunne ikke bli medlem i EANOF, så flesteparten ble medlem i NOPEF.

Til slutt kommer Låte inn på arbeidsoppgavene. Et av skiftene varte fra fire om ettermiddagen til fire på natten og besto av vasking av kontorer og bartjeneste, servering av kaffe, prate med folk og kjøre film. Nattskiftet besto av vasking av kontorer og privat-tøy, sette frem nattmat og ta oppvasken. Så var det forkost og oppvasken etter den.

"
Du tåler mye mindre jobb på natten enn du gjør på dag, men du har vel så mye. Jeg tror jeg har to eller tre nattskift i året av ni turer. Når det gjelder dagskiftet er det lettere for oss hvis det er veldig mye folk om bord. For det er samme for deg om det bor to på en lugar eller det bor en. For det er samme badet å gjøre rent allikevel. Det som er mitt problem er at jeg klarer ikke se på at her trengs det støvsuging. Vi har tid til å støvsuge, men jeg vet det at av og til er jeg veldig sliten for jeg har nesten ikke pauser. Spesielt hvis du overtar etter noen som ikke har gjort noe særlig."

Intervjuet med Målfrid Låte ble gjennomført av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Norsk Oljemuseum, 25. april 2006.

Christian Hansen

ChristianChristian Hansen, drifts- og prosjektdirektør i Total E&P Norge. Han var tidligere feltsjef på Frigg.

Hansen er utdannet sivilingeniør fra Danmark, men forlot hjemlandet til fordel for Canada hvor han fikk jobb i oljeselskapet Aquitaine.

"Jeg søkte etter jobb, og hadde fordel av å kunne snakke fransk. I sør var det litt stivt og formelt. På den tida hadde jeg langt hår og gikk i dongeribukse. I nord var det mer uformelt, og det passet for meg. Jeg fikk ansettelse i nord i selskapet Aquitaine som lokalt Canada-ansatt. Jeg arbeidet der i flere år. Jeg fikk et tilbud om å begynne på Friggfeltet. Der var jeg plattformsjef på CDP1 og DP2 i to år. Plattformsjefene alternerte mellom disse plattformene. Deretter ble jeg produksjonssjef, med ansvar for Frigg og Heimdal."

Hansen beskriver jobben som plattformsjef, med hovedansvar for driften av brønnene og prosessen. En viktig del av arbeidet var som øverste personalansvarlig. Frigg var et flerkulturelt samfunn, med påfølgende kulturkonflikter. Den franske og norsk lederstilen var forskjellig og dette preget miljøet. Plattformledelsen brukte også mye tid på å integrere kontraktørene som det var mange av på Frigg. Som feltsjef var også Hansen øverste ansvarlige for sikkerheten om bord på plattformene:

"Det ble brukt suverent mest tid på prosess-sikkerhet. Man satset på at folk visste hva de skulle gjøre. Det var ekstremt fokus på den tekniske delen av sikkerhet. Man hadde lite fokus på kulturell sikkerhetstenkning. Etter hvert ble OIM [feltsjef] sin autoritet undergravd, fagforeningene sa mer og mer i mot. Plattformsjefen fikk mindre og mindre kapteinsverdighet. Over tid har det skjedd en endring i forståelsen og tenkning rundt sikkerhet."

En dag i feltsjefens liv på jobb omfattet alt fra signering av arbeidstillatelser og rapportering til land til å ha fokus på organisasjonsendringer, konfliktløsinger, gjennomgang av sikkerhet og møtevirksomhet.

Hansen kommer også inn på Heimdal og den selvstendige rolle denne plattformen fikk: "Da Heimdal skulle settes i drift, var det mange arbeidsledige ingeniører. Vi kunne velge på øverste hylle, og fikk toppfolk. Folkene på Heimdal ble veldig selvstendige. De ble nesten så selvstendige at de ikke forholdt seg til hva som skjedde på land eller andre steder."

Videre forteller Hansen om samarbeidet med fagforeningene og hvordan reaksjonene var da kvinnene for alvor begynte å arbeide på Frigg, om hvordan de forskjellige nasjonalitetene reagerte på særlig kvinnelige operatører.

Et av de store prosjektene til Hansen var FUTOP-prosjektet (Future Operations), en dyptgående organisasjonsendring, med særlig vekt på vedlikehold, for å få ned kostnadene og dermed forlenge produksjonstiden.

Et gjennomgående tema i intervjuet er kulturforskjeller: "Alt i alt kunne det være 7- 8 nasjonaliteter samlet. Et nasjonalitetstrekk var at nordmennene tok ting veldig rolig. Om det oppstod en situasjon, kunne nordmennene sitte rolig og tenke til de hadde løst problemet. Franskmenn kunne ta ting mer hysterisk, og springe rundt om kring. Men nordmennene kom gjerne like fort fram til en løsning på problemet. Britene var et sted i midten. Britene er høflige, og de franske til dels høflige."

Intervjuet ble avsluttet med en betraktning om lederstil: "Som sjef må man velge om man skal være en teknisk fokusert sjef, eller å skjerme organisasjonen. Folk får en trygghet når de vet at de er beskyttet ovenfra hierarkiet. Jeg brukte mye tid på å skjerme folk, og lot heller det tekniske bli drevet mer kollektivt. Som sjef er man kun en suksess dersom din organisasjon er en suksess. Hvis folk blir satt pris på, får man respekt som leder. I ledelse skal man ikke undervurdere humor. Jeg liker den norske undertone-humoren."

Intervju med Christian Hansen ble gjort av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Hansen sitt kontor på Total, 15. august 2006.

Roar Svendsen

Roar Svendsen, ansatt i Elf / Total, arbeidet med konstruksjon og vedlikehold. Han ble pensjonist i 2002.

Roar Svendsen har arbeidet med konstruksjon og vedlikehold i 28 år i Elf, nå Total. Han kom i kontakt med oljeindustrien gjennom et avisoppslag i Rogalands Avis allerede i 1973:

"I oppslaget sto det om utbygging av et stort gassfelt, og om at utvinningen skulle foregå i ca. 20 år. I tillegg la jeg merke til at statsoljeseskapet Elf ledet utbyggingen. Dersom jeg kunne få jobb på Frigg, regnet jeg med å ha en trygg jobb fram til pensjonsalderen. Jeg begynte i Elf i februar 1974, 30-35 personer arbeidet da i Elfs avdeling i Stavanger. Den gangen kunne jeg lite om oljebransjen, men lærte fort. Elf trengte en norsk ingeniør, som kontaktperson til det norske samfunnet, og som koordinator."

Han var utdannet ingeniør fra teknisk fagskole i Stavanger i 1967, hadde etter det arbeidet i familiebedriften og ønsket nye utfordringer. Han begynte sitt nye arbeid på boreriggen Deepsea Driller og fortsatte med turer til Frankrike hvor han fulgte byggingen av plattformer som skulle til Frigg.

En av metodene som ble forsøkt for å flytte DP1 understellet var ballonger.Et av prosjektene han var med på var DP1. Han kom riktignok for sent til helikopteret til å få med seg selve sjøsettingen. Men plattformen sank på feil sted og Svendsen ble istedenfor med på forsøkene på fjerningen og til slutt flyttingen av understellet.

"Forskjellige ting ble forsøkt gjort for å heve understellet. Det ble prøvd å installere 30 m3 ballonger, for så å blåse dem opp. Til slutt klarte vi å flytte understellet litt, og flyttet det opp på en forhøyning. Flyttingen hadde vært vanskelig fordi toppen på understellet var rett i havoverflaten. Det var også noen problemer med kranlekteren. Den siste flyttingen var en "parkerings"-beslutning, og understellet ble flyttet nærmere feltet. Da var det allerede besluttet å sette inn plattformen under bygging i Åndalsnes i stedet for DP1."

Han beskriver den hektiske byggefasen, og hvordan utbyggingsprosjektene fortsatte etter produksjonen ble satt i gang:

"Etter at ordinær drift startet opp, var det fortsatt forskjellige utbyggingsprosjekter på gang. For å koordinere dette arbeidet ble det opprettet en egen "offshore construction department". Jeg jobbet lenge med konstruksjon, og parallelt var det vedlikehold. Det var en egen engineering-avdeling. Hele tida var jeg mest på land, men samarbeidet med folk offshore. Jeg tok også noen turer offshore dersom det ble nødvendig."

Parallelt med konstruksjon arbeidet Svendsen med vedlikehold. En av oppgavene han fikk var å lage nye lokk til pig mottakerne etter at et av lokkene løsnet og ble blåst langt utover havet.

Svendsen har arbeidet mest i Dusavika, med kortere turer offshore. "Det er forskjellige sosiale aspekter ved å være offshore, og jeg trivdes best på land. Det sosiale var ganske bra i Dusavika. Det var 30 sosiale klubber av forskjellig slag. Rekrutteringen av nyansatte var til tider et problem. Det var tilbud om barnehageplass, særlig til kvinner. Ved en anledning måtte mitt barn tas ut av barnehagen fordi jeg var mann, og fordi en kvinne skulle ha plassen. Ellers kan jeg nevne at Elf har hatt et bra skussmål fra kommunestyret i Stavanger, og et bra samarbeid med kommunale myndigheter.[...]Oppsummert opplevde jeg  det å være ansatt i Elf som sikkert, og med gode inntekter." 

Intervju med Roar Svendsen ble gjort av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Norsk Oljemuseum, 16. februar 2007

Svanhild Rolfsen

Svanhild RolfsenSvanhild Rolfsen (f. 1946) er ansatt i Total E&P Norge som ledende sykepleier.

Da Svanhild Rolfsen fikk jobb som offshore sykepleier i 1977, var hun den første kvinne med fast ansettelse på norsk sokkel. Den 2. august 1977 reiste hun, sammen med Marit Høiland, ut på sin første tur. Hun hadde da arbeidet som sykepleier i ti år, og hadde den erfaringen som trengtes. Rolfsen forteller om hvordan det var å reise ut til Dusavik å søke jobb:


Svanhild Rolfsen og Gunvor Vere

"Jeg bor i Sandnes, og i 1977 føltes det langt å reise ut til Dusavik, som var lite utbygget Søppelplassen for Stavanger var nærmeste nabo. Jeg fikk tilbud om jobb som offshore sykepleier.  Marit Høiland, som var sykepleier på land, og jeg skulle reise sammen ut til Friggfeltet 2. august 1977."

Første tur ut var spennende og på Frigg sto flere menn og glodde på de to kvinnene i altfor store overlevelsesdrakter som kom ned trappen. "Møtet med hospitalet og boligmodulen var positive, jeg hadde jo lurt på om jeg hadde muligheter for å vaske/tørke hår og ellers hvordan forholdene var.  Vi hadde jo kun hørt om den "tøffe nordsjøarbeideren" som var ute på havet under barske forhold."

Marit Høiland reiste tilbake til land etter to dager og Rolfsen var igjen alene som kvinne, men det tok ikke lang tid før hun ble akseptert.

Rolfsen forteller om en travel tid som fulgte, med et bredt spekter av sykdommer og uhell som følger med i et samfunn på 700 mann. Mye måtte improviseres, prøves og feiles.

"I tillegg til pasientbehandlingen satte vi i gang med utarbeidelse av rutiner, prosedyrer og systemer for hvordan en helsetjeneste skulle være offshore. Lover og forskrifter ble utgitt og måtte implementeres.  I alle år sa vi: "Neste år er vi ferdige med dette, da får vi det bedre". Det ble ikke slik, det har vært en kontinuerlig forbedring og forandring. Vi har oppbemannet og nedbemannet, vi har bygd på og revet ned. Selv om feltet nå er stengt så vet jeg at hadde vi fortsatt noen år til så hadde vi hatt mange jern i ilden og sagt det samme."

I 1984 gikk Rolfsen fra å være sykepleier i fast offshore rotasjon til å bli supervisor med offshore rotasjon og dager på land. Det ble ikke mindre arbeid med det. Det ble en utfordrende og travel tid. I tillegg til behandling og oppfølging av akutte sykdommer og skade, ble det iverksatt generelle helsekampanjer.

"Asbestinformasjon og registrering, tykktarmskreftkampanje, prostata kampanje, audiokampanjer, kost og aktivitetskampanjer, ergonomi, løfting og bæring og psykososiale arbeidsmiljøkartlegginger. Mye stort arbeid er lagt ned her. Vi brukte tid på å informere, undersøke og undervise folk slik at de fikk kunnskap til å velge selv hvilket mål og vei de skal gå."

Rolfsen snakker glødende om kollegaer og arbeidsmiljøet, både det å være kvinne i en mannsbastion og om sine sykepleiekollegaer. "Vi diskuterte, kranglet og lærte mye av hverandre. På enkelte andre felt i Nordsjøen er det blitt ansatt nesten bare anestesi- sykepleiere. På Frigg valgte vi å ansatte folk med variert bakgrunn, noe som jeg synes har vært positivt."

På 1980-tallet ble Rolfsen rikskjendis. Hun forteller med stor innlevelse om den dramatiske hendelsen i 1981 da Frigg ble oppringt fra hovedredningssentralen og spurt om de kunne hjelpe en ung fisker som hadde mistet foten. Rolfsen ble med helikopteret ut, firt ned til fiskebåten og fikk reddet den unge mannen.

"Da vi kom fram, ble jeg heist ned. Det var ganske strabasiøst, for båten hev på seg i de store bølgene. Omsider klarte jeg å komme om bord i båten, fikk lagt på bandasje og lagt han i en heisebåre (har i ettertid lurt på hvordan jeg klarte det) og fikk gutten heist opp i helikopteret. I ettertid har det gått bra med gutten."

Rolfsen fikk tildelt hedersbevisning for sin innstas av sikkerhetsdirektøren og ble i 1981 kåret til årets navn i VG.

Intervju med Svanhild Rolfsen ble gjort av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Norsk Oljemuseum, 15. juni 2006.

Thor D. Blunk

Thor D. BlunkThor D. Blunck er ansatt i Total E&P Norge som Department Manager Drilling and Completion

Blunck sitt første prosjekt innen petroleumsindustrien var på diplomoppgaven på NTH, hvor han arbeidet med Nordøst-Frigg og kreftene som tærte på brønnhoder under vann. Etter at han var ferdig utdannet sivilingeniør fikk han jobb i Elf og ble sendt til Syd-Frankrike. Han var egentlig spesialisert innen prosess og produksjon, men tilfeldigheter trakk ham over til boring og brønn. Læreprosessen innen Elfsystemet har han bare godt å si om.

"Det fine med Elf-systemet var at man lærte fra bunnen av, som boredekksarbeider og det som skal til. Ved jobbing på borerigg fikk man en spesiell erfaring. Mine kamerater som begynte i norske selskaper fikk lov til å gå som tredje eller fjerdemann og se over skulderen til han foran seg og skjønte ikke hva som foregikk foran der. Vi i Elfsystemet fikk skikkelig opplæring. Det skal virkelig skrytes av."

Han ble etter kort tid sendt til Gabon i Afrika og opplæringen fortsatte med borejobber både offshore og på land. "Først var jeg junior. Til forskjell fra i Norge, hvor man alltid er to stykker, var man der nede en person. Som junior kunne man "herje" som man selv ville. Etter en veldig kort periode var man plutselig senior. Man var da helt alene. Man fikk ansvar veldig fort."

I 1984 kom han tilbake til Norge og planleggingen av oppstart på Heimdal. Men snart skulle det bores på Frigg, og Blunck ble overført til boreprosjekt 10/1-5, et vanskelig boreprosjekt som innebar boring av en ny brønn tett inntil plattformene. Blunck er entusiastisk i beskrivelsene av planlegging og boring av brønner. Det som skapte de største utfordringene for Elf var boringen og produksjonen på Frøyfeltet:

"Man trodde først at reservoaret var greit. Vi merket av reservoaret var hetrogent, som alle Brent-reservoarene er." Men det viste seg at reservoaret ikke var så enkelt. "Med Frøy fikk vi 30 års erfaring på 6-7 år. På Frøy var det en ny fase hver gang vi borte. Feltet var i en ny fase hver gang etter som feltet ble tømt. Plattformen var ubemannet, og man baserte seg på å sende folk over med helikopter på dagsbesøk. Det ene året endte vi opp med 190 dager på Frøy. Vi kalte da plattformen "not normally unmanned", mens den egentlig skulle vært " normally unmanned". Det var helt ekstremt hvor mye arbeid det var der."

Han forteller at det ble boret godt over 120 brønner på Friggområdet pluss letebrønner, og Blunck kjenner dem alle. Han snakker om injisering av overskuddsvann og sammenligner Frigg med andre felt, og fremhever at i petroleumsindustrien lærer man hele veien nye ting. Som da avviksboring ble tatt i bruk.

"Vi fant ut at brønnen var oppe i 55 grader. I dag ville man bare ledd av det, men den gangen ble det regnet som veldig vanskelig. Da hadde vi allerede hatt en brønn i Afrika som var opp til 75 grader. Vi målte på vanlige instrumenter. Det viste seg at bare usikkerheten i måleutstyret tilsvarte 7-8 meter. Denne usikkerheten tilsvarte så og så mange milliarder kubikkmeter. Dersom man tok dette ut over hele lengden til feltet, ville det tilsvare veldig store mengder. Vi fikk mange aha opplevelser. Det er ofte ikke så enkelt som man tror."

Intervju med Thor D. Blunk ble gjort av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Blunck sitt kontor på Total, 4. april 2006.

Karl Kravik

Karl Kravik er ansatt i Total E&P Norge som sjefs geofysiker

Karl Kravik begynte i Elf i 1974 og har i perioder arbeidet mye med Friggområdet. Mye av jobben består i å lage og tolke seismikk. Allerede i 1977 begynte Elf med seismisk monitoring. Den ble utført på en datamaskin med 12 kb minne. Det tok tid å få ut dataene. Kravik forteller at Elf var tidlig ute med å ta i bruk ny teknologi innen seismikk.

"Vi har seismiske data som går i alle fall tilbake til 1969. [...]Undersøkelsen i 1969 ble gjort med seismiske linjer på 2 x 2 km. Etter som jeg husker begynte Elf med regional seismikk i 1965/66. I 1973 ble det skutt en detaljert 2D-survey. En tredje ble skutt i 1985. Undersøkelsen i 1985 kom av at reservoaret ikke oppførte seg som en trodde i starten. Det viste seg at reservoaret var mer heterogent enn man hadde trodd."

Etter at feltet var satt i produksjon, dukket en ny problemstilling opp. Da produksjonen var kommet i gang i 1977, ble det fryktet at gassen fra satellittfeltene gradvis skulle migrere mot hovedfeltet.

"Noe gass ville kunne forsvinne på veien, og trykket i satellittfeltene ville kunne gå ned. Modeller av reservoaret ble den gang laget ved hjelp av datamaskiner med 30 kB minne. Vi modellerte kontakten mellom gass og olje under satellittfeltene. I 1977-79 skjøt vi tre eller fire undersøkelser med 2D. Vi ville se forskjellene over tid. Vi så bevegelseav gassen ned mot saddle-punktet, punktet for kontakt med hovedfeltet. Vi kom fram til at det hastet med å få satellittfeltene i produksjon. I en ideell situasjon fra operatørens side ville man ha faset inn satellittfeltene mot slutten av hovedfeltets platåfase. Dermed kunne man ha forlenget installasjonenes levetid og fått en mer jevn drift av feltet. Odin, Nordøst- Frigg og Øst-Frigg er geologisk en del av Friggfeltet."

På midten av 1980-tallet ble det boret flere utforskingsbrønner og laget 3D fremstilling av hele feltet. Dette gjorde at feltet måtte omtolkes. Utover 1980-tallet vokste leteavdelingen i Dusavik sterkt. Avdelingen i Norge ble opprettet i 1965 og mot slutten av 1980-tallet arbeidet 80-90 personer her. Omlag 50 av dem var geologer og 40 var geofysikere. I dag arbeider om lag 50 personer i det som nå heter geoscience. Arbeidsfordelingen kan på en enkel måte forklares med at geofysikerne lager terrengkart av feltet og geologene legger inn geologien. Så kommer reservoargeologene og lager feltet i 3D.

Samtale med Karl Kravik ble gjennomført av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Kraviks sitt kontor på Total, 10. februar og 8. desember 2006.

Patrice de Wangen

PatricePatrice de Wangen (f. 1950) er ansatt i Total E&P Norge som admin teknisk, men har hatt en rekke forskjellige stillinger.

Patrice de Wangen er fransk, og flyttet til Norge i slutten av 1973. Etter et par måneder i Stavanger fikk han jobb som teknisk assistent i boreavdelingen til Elf i Dusavika. Etter den tid har han hatt mange jobber både på land og offshore for Elf og siden Total. I 1977, etter oppstart av Frigg, gikk han over som offshore administrator, med ansvar for å planlegge skiftplaner, helikopterbooking og med administrativt ansvar for chartertrafikken til Paris. I 1980 begynte han offshore, på flotell, hvor har var ansvarlig for alle kontraktsmessige forhold i tilknytning til driften av flotellet. Han har senere hatt ansvar for seks andre flotell på Friggfeltet. de Wangen har hatt flere forskjellige stillinger etter han begynte offshore. Han har vært marin koordinator, helikoptervakt, flaggmann og kranmann. I dag har han tittelen "admin teknisk", hvor han har ansvar for lagersituasjonen, bestilling av deler, administrasjon og helikopterdekk. Han er også i brannlag, er logistikk supervisor og hovedverneombud offshore.

En av jobbene som de Wangen har innehatt var som marin koordinator. Dette var en viktig jobb. Mange båter kom og gikk:

"Vi har en standbybåt som ligger der. Båtene ligger i tretti dager før en ny tar over. Den er standbybåt for hele feltet. Den frakter mat og utstyr mellom plattformene, eller hvis man skal frakte et eller annet. For eksempel en pumpe her og der. Nå er det veldig mye arbeid under plattformene. I slike perioder får standbybåten beskjed, og ligger klar i tilfelle noe skulle skje. Den brukes som "vakthund", og det gis beskjed hvis det er pause eller lunsj. [...]Hvis det var dykkerfartøyer, lå de helt for seg selv. De meldte seg til radiorommet på QP hvis de kom innenfor en radius på 500 meter. Som marin koordinator måtte jeg selvfølgelig vite hvor de var, men hadde ikke noe å gjøre med arbeidet deres."

Patrice de Wangen mener miljøet i Elf og på Frigg har vært meget bra. Folk passet på hverandre. Men språket kunne skape problemer, særlig de første årene:

"Engelsk har alltid vært offisielt språk, og er det fremdeles. Det var kjempevanskelig for nordmennene i begynnelsen, i og med at alle prosedyrer var på engelsk. Franskmennene fikk noen oversettelser til fransk. Etter hvert kom også mye på norsk. Alle memoer skal skrives på engelsk. Ledelsen i Dusavik er ofte fransk, og de skal ha engelske dokumenter. Det var en del språkproblem. Franskmennene var ikke alltid like gode til å snakke engelsk. Nordmennene var relativt gode på engelsk. De forskjellige nasjonalitetene var litt for seg selv. Til tross for dette kunne man ikke unngå å bli kjent over nasjonalitetsgrensene, noe de fleste ble. Man snakket sitt eget språk til egen nasjonalitet. Det var kulturelle forskjeller, ikke bare språklig. Franskmenn spilte kort, engelskmennene biljard. Jeg hadde en fordel av å kunne tre språk. Slik kunne jeg flytte meg rundt lettere. Ellers syns jeg ting gikk kjempebra. Det har sjelden vært noen skumle episoder mellom folk. Egentlig er det forbausende at det gikk så bra som det gikk, tatt i betraktning de lange arbeidsdagene og samsoving. Under slik forhold vil man lett kunne "gå på nervene" til hverandre."

Kontakten med land kunne være problematisk: "Det kunne være vanskelig i starten. I starten hadde man bare et fåtall linjer. Det var telefonbokser. Dersom man kom sent, kunne man risikere å ikke få en linje før veldig sent. Etter ti minutter begynte det å pipe, og man måtte legge på. Det var ikke lett å få kontakt til land, og miljøet ble litt isolert. På de flytende installasjonene måtte man gå via Rogaland Radio for å kunne ringe. På hovedfeltet hadde man tross alt satellittforbindelse."

Som franskmann kan ikke de Wangen unngå å snakke om maten på Frigg. Han er veldig fornøyd med at det alltid har vært franske kokker, og at det aldri, som på en del andre steder i Nordsjøen, er blitt sendt halvfabrikata ut. Han skryter av velferden på Frigg, med skalldyrkvelder, temakvelder og artister fra land.

Intervjuet med Patrice de Wangen er gjort av Gunleiv Hadland og Trude Meland på Norsk Oljemuseum, 2. mars 2006. 

Torbjørn Olsen

Torbjørn OlsenTorbjørn Olsen (f. 1952) er ansatt i Total E&P Norge som senior operatør

Torbjørn Olsen arbeidet som operatør på Frigg fra 1978 til feltet stengte ned i 2004. Han jobber nå for Total på britisk sokkel. Olsen er utdannet mekaniker og arbeidet som maskinarbeider ved Haugesund Mekaniske Verksted før han fikk jobb i Elf. I mai 1978 hadde han sin første tur offshore og var med på oppstarten av TCP2.

"De første månedene gikk arbeidet i hovedsak ut på å ferdigstille plattformen og prosessutstyret til oppstart. Vi skulle lære oss anlegget og finne ut hvor ting stod. Vi lærte å trykkteste de forskjellige systemene, enten det var separatorinntaket, glykolsystemet (tørkesystemet for gassen) eller fuelgass- (brenngass) systemet til generatorene. Alt ble testet og klargjort for produksjon. Vi var med på hele prosessen på TCP2."

Han forteller med innlevelse om arbeidet de første årene på Frigg: "Oppgavene til en operatør gikk i praksis ut på å passe på, lytte og justere. PMA " Preventive Maintenance (forebyggende vedlikehold) sto i fokus. Til å begynne med var operatørenes oppgave å sjekke nivået på trykk og temperaturer. Man sjekket nivåglasset for de enkelte tankene, og ga melding videre hvis noe trengte å gjøres. Vi hadde i starten skriverunder hver fjerde time. Da skrev vi ned verdier, og fikk et veldig godt bilde av hvordan systemet fungerte. Til å begynne med var det flere justeringer, men så lærte man seg å avpasse systemet med færre justeringer. For eksempel lærte vi hvilken temperatur vi måtte ha på fuelgassen ut for at den skulle ha rett temperatur ved turbinen. Vi gikk runder ellers også, for å se til at ting fungerte. Vi klargjorde for vedlikehold, mens mekanikerne utførte selve arbeidet. For eksempel stengte vi ned og isolerte systemer for reparasjon. Vi sjekket ventiler, og gjorde enkelt vedlikehold, som å smøre opp ventiler.
For større oppgaver kunne man skrive arbeidsordrer til mekanikerne. Mekanikerne var ansatt i firmaet Bjørge, og de fulgte opp sitt vedlikeholdsprogram på Frigg. Det var en del av hele vedlikeholdsprogrammet."

Han forteller detaljert og med stor innlevelse om rutinearbeid, vedlikeholdsarbeid og stadig nye utfordringer. Testing av utstyret var en sentral del av jobben: "Det var en shut-down på deler av anlegget, test av den streamen som var stand-by. Da ble alt testet, innløps- og utløpsventiler, glykolreboiler. Alt ble testet for å sjekke om det stengte ned som det skulle, shut-down funksjonene på hele anlegget. Dette gjaldt både gass og glykol-systemet. Slike tester skjedde jevnt over hver tredje måned. Av og til testet vi gass-systemet og av og til glykolsystemet. Testing ble gjort på dagtid, i tilfelle vi fikk behov for hjelp av instrumentfolka. Vi kalte det fjerde nivå shutdown test, med test av shutdown-systemet. Vi så på om nedstengningen skjedde slik den skulle. En gang i året ble hele plattformene stengt ned. Ikke begge plattformene samtidig, men begge ble stengt ned en gang i året. Dette ble planlagt sammen med St. Fergus, og utført når nominasjonene var lavest, stort sett på sommeren. Dermed ble produksjonen holdt i gang på en av plattformene."

En operatør arbeider ikke alene og Olsen forklarer samspillet mellom hans rolle og andre på plattformene; meteringtekniker, ventilasjonsfolk, elektrikere, mekanikere og laboratoriefolk: "Hver morgen i fem-seks tida ble det tatt glykolprøver, og renheten ble sjekket. Operatørene ble trent opp til å ta prøvene. Det var laboratorium på QP. Arbeidsforholdene på laboratoriet kunne være litt kummerlige. På 1990-tallet ble det installert et nytt og moderne laboratorium på TP1.

På midten av 1980-tallet kom Olsen tilbake på hovedkontrollrommet på QP etter tre år på brønnplattformene. Han var da senioroperatør. I tillegg til å være hovedsentral for alt som foregikk innen produksjon i Friggområdet var kontrollrommet også et sosialt samlingssted. "Det var lagt til rette med en kaffekrok hvor det alltid var frukt og vann til å lage kaffe. Klokken ni om morgenen og klokken tre på ettermiddagen var det fast kaffepause. Det var en samlingsstund hvor også mekanikerne og elektrikerne kom innom. Det var mange som ikke likte at det ble snakket om jobbting i disse kaffepausene, men på travle dager kunne det være en fin anledning til å ta opp problemer."

I forbindelse med produksjonsstart på satellittfeltene kom stadig nye utfordringer til operatørene, både de ute i prosessen, men særlig for kontrollromsoperatørene. "I forbindelse med utbyggingen av Øst-Frigg ble hele styringsanlegget på QP oppgradert og helt ombygd med datasystemer. Da kom data-alderen til Frigg med skjermbasert Bailey kontrollsystem. Systemet som kom inn, kunne fjernstyres. Frøy var også en fjernstyrt plattform. Alt fra testing av ventiler og til gjennomføring av prosess-stopper ble styrt fra QP. Men hadde man en nød- nedstenging måtte folk reise bort for å starte prosessen igjen. Slik var driftsfilosofien."

De største utfordringene kom med utbyggingen av Frøy: "Installering, oppstart og drift av prosessen til Frøy ble en utfordring for oss operatører. Vi måtte lære oss den nye teknologien som innebar oljebehandling og vanninjeksjon. Problemer oppsto, blant annet forskjellige scaleproblemer (avleiringsproblemer). Frøy var generelt et mer problematisk prosjekt enn Frigg. En del uheldige omstendigheter oppsto. [...]Det var mange utfordringer med Frøy. Man fikk belegg i brønnene og måtte til med tilsetting av kjemikalier. Det var viktig å passe doseringen av kjemikalier. Ved en anledning ble det brukt for lite kjemikalier og flowline (strømningsrør) ble som knallhard betong. Når sjøvann og reservoarvann ble blandet utviklet det seg kjemiske reaksjoner.  Da Frøy og Lille-Frigg startet produksjon, kom det inn mer vann. Vannet ble renset og maks oljeinnhold var 40 ppm da det gikk over bord."

Intervjuet med Torbjørn Olsen ble gjort av Gunleiv Hadland og Trude Meland, 7. november 2006 og 16. november 2006

Trude Meland
Lukk