Ofs - Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg ble stiftet

Operatørfagforeningens samarbeidsutvalg Ofs ble opprettet i mai 1977 da husforeningene på Ekofisk (Ekofisk-komiteen), Statfjord (Statfjordansattes Forening, SAF) og Frigg (Elf Aquitaine Norge Offshore Forening, EANOF) gikk sammen i et samarbeidsutvalg.
Logo-OFS 1
I vedtektene het det i § 1 at målet var: "Å skape et nærmere samarbeid mellom fagforeningene i operatørselskapene på den norske kontinentalsokkel for å koordinere saker av felles interesse ovenfor myndigheter og andre berørte parter."Selv om klubbene hadde gått sammen i et samarbeidsutvalg fortsatte klubbene å eksistere og forbindelsen mellom dem var relativ løs. Forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår foregikk i det enkelte selskap. Den andre fagforeningen for oljeansatte, Norsk Olje- og Petrokjemiforbund (NOPEF), ble stiftet 31. januar 1977, og var en del av LO.

Kamp om forhandlingsrett
På slutten av 1970-tallet var inflasjonen i Norge høy, og pris- og kostnadsveksten lå langt over konkurrentenes. Nordli-regjeringen så denne utviklingen som en trussel mot norsk økonomi og grep til lønnslov i 1978. Loven ble avløst av en midlertidig lov om inntektsregulering i 1979. Det innebar en liten åpning for lønnsforhandlinger, men kun for organisasjoner med landsomfattende status. Verken EANOF, Ekofisk-komiteen eller SAF hadde status som landsomfattende og kunne dermed ikke gå inn i forhandlinger eller reise lønnskrav.

Ofs tok konsekvensen av loven. Høsten 1979 ble nye vedtekter vedtatt etter uravstemning. Hovedmålet var nå å kjempe for å bli anerkjent som landsomfattende organisasjon med rett til å forhandle om revisjon av tariffer. Arbeidet ble motarbeidet av både arbeiderpartiregjeringen og LO. Men Ofs var villig til å kjempe. Saken ble tatt opp med statsråd Sissel Rønbeck og Forbruker- og administrasjonsdepartementet som var ansvarlig for loven, men derfra fikk de ingen svar. I januar 1980 tok Ofs medlemmene ut i en to dagers politisk streik på Ekofisk, Frigg og Statfjord, seks timer på hvert felt. De truet med storstreik hvis foreningen ikke ble anerkjent. Politikerne på borgerlig side støttet Ofs i deres krav. To dager før storstreiken skulle iverksettes, den 18. januar, gav departementet etter og anerkjente OFS som en landsomfattende organisasjon med forhandlingsrett. Godkjennelsen var viktig. Nå kunne organisasjonen føre felles forhandlinger med operatørselskapene Elf, Phillips og Mobil. Finn Husberg, maskinsjef og operatør på Frigg og medlem av EANOF og Ofs var med på prosessen: "Vi klarte et mesterstykke da Ofs fikk forhandlingsrett. Folk mente det var en glipp fra vedkommende minister. Arbeidsgiverne var frustrert over at vi fikk det til." I 1980 hadde Ofs mindre enn tusen medlemmer.

Streik!
Etter seieren krevde Ofs umiddelbart forhandlinger med operatørselskapene om opprettelse av ny hoved- og tariffavtale. De tre oljeselskapene og Ofs satte seg ned rundt forhandlingsbordet, men partene sto langt fra hverandre. Oljeselskapene ville ikke gå med på egen tariffavtale. Dermed var det duket for ny streik. Fra 3. juli 1980 og i ti dager stanset all olje- og gassproduksjon opp på norsk sokkel. På Frigg stanset produksjonen på norsk side av feltet, men fortsatte ufortrødent videre på britisk side. Gassen ble levert som vanlig til Storbritannia. Streiken var lovlig, men etter ti dager intervenerte staten og bebudet tvungen lønnsnemnd. Kjennelsen fra lønnsnemnden kom 16. oktober og Ofs fikk medhold på et vesentlig punkt. Den første hovedavtalen kom i stand. Den innebar at det skulle utvikles felles arbeidstid og skiftordninger, samtidig med at Ofs ble forespeilt reelle lønnsforhandlinger kommende år. Krav om felles lønnssystem ble imidlertid ikke innfridd.

Husberg forteller om streikene på 1980-tallet: "På den tiden var det jo stort sett tvungen lønnsnemnd, tvungen lønnsnemnd, tvungen lønnsnemnd. Og vi følte nok at arbeidsgiver satt med bukten og begge ender." Husberg mener fagforeningen og Elf som operatør hadde et godt forhold: "Etter konflikter og forhandlinger ble det ryddet opp. Og så var det tilbake til normalen, og ingen sure miner. Det er et viktig poeng. Fagforeningen har alltid hatt en god dialog med ledelsen i Elf." Husberg mener det var viktig at Frigg fortsatte å produsere også under konflikter: "Under konflikter og streiker på norsk sokkel har Frigg bare vært stengt helt ned en gang. Friggfeltet ligger på delelinjen mellom Norge og Storbritannia, og de britiske arbeiderne var ikke i streik. EANOF hadde en god dialog med ledelsen i Elf og produksjonen på britisk side ble var forhandlingskort. Samtidig mente EANOF at en tredjepart som ikke var del av konflikten, skulle bli minst mulig skadelidende. En total produksjonsstans på Frigg ville gått utover gassleveransen fra andre felt på britisk side som transporterte gassen gjennom Friggrørledningen. Ofs likte svært dårlig at hver gang det kom til konflikt, fortsatte Frigg å levere gass til engelskmennene fra britisk side av Frigg-feltet."

Misnøyen med lønnsforholdene på norsk sokkel var fortsatt stor, særlig reagerte mange på den ulike lønnspolitikken i de tre selskapene. Phillips og Elf hadde et system hvor stillingskategori og ansiennitet bestemte lønnen, mens Mobil opererte med et system basert på minimumslønninger og personlige tillegg. Ofs ønsket å plassere de høyest betalte Mobilansatte inn i Elf / Phillips sitt avtaleverk og dermed trekke på godene fra begge system. Ofs kjempet en hard kamp for et felles lønnssystem, og høsten 1981 kom det til nye streiker. Denne gangen var de ulovlige. Forhandlingene mellom partene kollapset og både riksmeglingsmannen, statsråden og regjeringen ble trukket inn. Plutselig brøt Mobil med de to andre oljeselskapene og gav etter for kravene. Elf og EANOF var nær ved en enighet, men da Mobil gav etter stilte EANOF seg lojalt til Ekofisk-komiteen og 27. oktober sto både Ekofisk og den norske delen av Frigg igjen stille. Produksjonen på britisk side av Frigg-feltet gikk for fullt. Etter to dager gav Elf etter og arbeidernes krav ble innfridd. Åtte dager senere var også streiken over på Ekofisk. De offshoreansatte hadde fått gjennomslag for sine krav. Det var innvilget en eventyrlig lønnsøkning. Ofs hadde gjennom aksjonene vist seg som en samlet organisasjon og en maktfaktor i samfunnet.

Lønnsoppgjøret i 1981 fikk flere konsekvenser. Oljeselskapene hadde i følge regjeringen vært for slepphente, og i desember 1981 innkalte Kåre Willoch åtte operatørselskap til samtale. Det måtte bli slutt på de ulovlige streikene og den uhemmede lønnsveksten. Willoch leste opp en erklæring der det ble gjort klart at om ikke selskapene klarte å kontrollere lønnsutviklingen, ville det få konsekvenser for selskapene. Myndighetene hadde sanksjonsmuligheter i konsesjons-, skatte -, og avgiftssystemet. Dette har i ettertid blitt omtalt som "Willoch-doktrinen". Som konsekvens av doktrinen oppsto en allianse mellom stat og selskapene. I tillegg kom Ofs inn under LO´s innflytelsessvære i de neste lønnsforhandlingene. Det ble slutt på selvstendige utspill. Innen det lønnspolitiske området var det nå LO og NAF som satt med regien. Fra 1982 ble tvungen lønnsnemnd en neste årlig affære, og med regjeringens rammebetingelser til grunn var det lite å hente for offshoreansatte i Rikslønnsnemnda.

Ny paraplyorganisasjon
IllustrasjonEtter seirene i 1980 og i 1981 viste andre grupper interesse for Ofs. I februar 1982 ble vedtektene i fagforeningen endret. På et ekstraordinært landsmøte ble det åpnet for andre arbeidstakere på sokkelen. Ofs var ikke lengre bare en organisasjon for operatøransatte, men en paraplyorganisasjon. Navnet skiftet fra Ofs - Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg til OFS - Oljearbeidernes Fellessammenslutning. Under den nye paraplyorganisasjonene kom følgende forbund; Operatøransatters forbund (OAF), Rederiansattes oljearbeiderforbund (ROF), Cateringansattes forbund (CAF) og Oljeborernes forbund (OBF). 

Det viste seg etter hvert at organisasjonsformen var for byråkratisk. De forskjellige forbundene var ikke godt nok koordinert. På OFS-kongressen i 1987 ble særforbundene oppløst og i stedet var det klubbene og enkeltpersoner som var medlemmer. I § 2.1 står det: "Som medlemmer i OFS kan opptas partipolitiske nøytrale og uavhengige foreninger / klubber som organiserer arbeidstakere innen oljevirksomheten offshore eller i direkte tilknytning til denne. Enkeltmedlemmer kan stå direkte tilknyttet OFS dersom det ikke er opprettet forening / klubb i vedkommendes bedrift."

Inn i YS
I mars 1997 ble OFS det 20. forbundet i YS. Etter uravstemning viste det seg at 91,75 prosent stemte for medlemskap og bare 7,65 prosent stemte mot. Medlemmene mente at et medlemskap i YS i høyere grad ville ivareta medlemmenes interesser både på land og offshore. Selv om flertallet for innmelding var stort, var diskusjonene internt i OFS mange: "Det var en stor diskusjon internt i OFS om vi skulle søke tilknytning til en av de store blokkene. Men vi søkte medlemskap allikevel, og det forsurte organisasjonen litt. Det var en del som ville inn i LO, men flertallet ønsket YS, så ble det YS," forteller Husberg. OFS gav frivillig avkall på hovedavtalen fra 1981. Sammen med forhandlingsutvalget i YS startet representanter fra OFS forhandlinger om en ny avtale. Ekofisk-komiteen følgte ikke med inn i YS, men startet i forbindelse med lønnsoppgjøret i 1997 et samarbeid med NOPEF.

SAFE
På en ekstraordinær kongress 31. august 2005 skiftet OFS navn til SAFE, et fagforbund for ansatte i energisektoren til lands og til havs. Navnet er en forkortelse for Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren. Organisasjonen har i dag over 7000 medlemmer.
Trude Meland
Lukk