Norge proklamerer overhøyhet over kontinentalsokkelen

Norge proklamerte ved kongelig resolusjon av 31. mai 1963 overhøyhet over kontinentalsokkelen: "så langt havets dybde tillater utnyttelse og utforskning av naturforekomstene, uten hensyn til de ellers gjeldende sjøgrenser, likevel ikke utover midtlinjen i forhold til andre stater".
Dermed ble det slått fast at staten hadde retten til de undersjøiske naturforekomstene på sokkelen, definert etter Genèvekonvensjonen av 1958. I følge resolusjonen var det bare Kongen i statsråd som kunne gi tillatelser til leting og utvinning av ressurser på og under havbunnen. Det juridiske regelverk tilknyttet resolusjonen kom først i 1965. 

Genèvekonvensjonen om folkets havrett fra 1958 gav kyststater en eksklusiv råderett over sokkelen med hensyn til å utnytte og utforske havbunnen. Kystens råderett gikk i første rekke til dyp på 200 meter, dernest så langt ut som havets dybde tillot utnyttelse av naturforekomstene. Norske myndigheter vegret seg lenge mot å underskrive avtalen på grunn av Norskerenna, en fordypning som går langs norskekysten fra Skagerrak i sør til Stad i nord, med vanndyp på opp til 700 meter på det dypeste. Men i Genèvekonvensjonen ble også midtlinjeprinsippet trukket frem, og det var dette prinsippet norske myndighetene etter hvert baserte seg på.

NGUDet tok syv år fra FN-konferansen i Genève til norske myndigheter ratifiserte avtalen. At det tok så lang tid kan forstås ut fra at myndigheter på det tidspunktet antok at spørsmål om kontinentalsokkelen var av mindre interesse siden de ikke regnet med naturforekomster av verdi utenfor kysten. Denne antagelsen baserte seg i første rekke på et svar på et telegram Utenriksdepartementet sendte Norges Geologiske Undersøkelse med spørsmål om det kunne finnes mineralske råstoffer under kontinentalsokkelens havområde. I svaret fra NGU sto det blant annet: "Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst." Norske myndigheter mente at folkeretten allerede gav Norge jurisdiksjon over sokkelen, og at det derfor ikke var så viktig å ratifisere Genèvekonvensjonen. Men etter de første funnene av petroleumsforekomster i Nordsjøbassenget ble offentliggjort, og de første oljeselskap hadde kommet til Norge med spørsmål om å utforske den norske sokkelen, ble arbeidet med ratifisering igangsatt.
Trude Meland
Lukk