Petronordavtalen, samarbeid mellom norske og franske selskaper

Petronordavtalen ble underskrevet 16. januar 1964 og var en samarbeidsavtale mellom franske oljeselskap og Norsk Hydro om å drive letevirksomhet og utnytting av eventuell olje og gass på norsk kontinentalsokkel. Avtalen ble initiert av de franske selskapene og franske myndigheter.
Petronord
Petronordavtalen ble underskrevet 16. januar 1964. Petronord-gruppen besto av Hydro, Elf og seks andre franske selskaper.

En mulighet til å få innpass i Norge
Frankrike og franske myndigheter hadde lenge ønsket å få innpass i Norge og mulighet til å være med å utforske den norske sokkel. Den politiske utviklingen i Midt-Østen og Nord-Afrika sammen med frigjøringsprosessen i de gamle koloniene førte til at landet måtte søke etter alternative oljeleverandører. Særlig Suez-krisen i 1956 viste hvor sårbar fransk oljetilførsel var. Da det ble kjent at det kunne finnes petroleumsressurser i Nordsjøbassenget, kunne ikke president de Gaulle la sjansen gå fra seg. Men det viste seg vanskelig for franske selskap å etablere seg i Norge. For det første var fransk språk og kultur fremmedartet i Norge. Det største hinderet var allikevel at større konkurrenter som Shell, Esso og BP allerede var etablert i landet med raffinerier og distribusjonsnett. Ingen av de franske selskapene var store nok hver for seg til å konkurrere med dem. Myndighetene i Frankrike med president Charles de Gaulle i spissen, la alt til rette for et størst mulig fransk engasjement i Nordsjøen. Ønsket var et samarbeid mellom flere selskap for å disponere størst mulige ressurser og for å få fordelt risikoen på flest mulig. 

Den 6. desember 1963 kom det i stand en avtale om en felles fransk satsingen i hele Nordsjøen mellom de statlige oljeselskapene BRP1, det senere Elf, og RAP2, det halvstatlige CFP/Total og tre mindre private selskap, de såkalte rexene: Francarep, Coparex og Eurafrep. For å gjøre prosessen med å få tilgang på oljeleting i Nordsjøen mest mulig effektiv ble havområdet delt mellom de forskjellige selskapene. CFP/Total fikk ansvaret for den britisk sokkel, RAP for den nederlandske og BRP skulle ha ansvaret for den norske, danske og tyske sektor.

Den danske skipsrederen A. P. Møller hadde i 1962 sikret seg enerett på all leting og produksjon i 50 år på dansk jord og dansk sokkel, så BRP vendte seg mot Norge. Undersøkelsene selskapet hadde gjort på norsk sokkel, viste at muligheter for å finne olje og gass var til stede. For å komme i gang med letevirksomheten, var det nødvendig å opprette kontakt med norske myndigheter. Som statsselskap så BRP det som mest hensiktsmessig å gå gjennom offentlige kanaler. Direktør i "Operasjon Nordsjøen" Alexis de Spengler og geologen Maurice Carril reiste 27. mars 1963 til et møte med Industridepartementet i Oslo. På spørsmål om Norges planer om utnyttelse av ressursene i Nordsjøen og om Norge ville tiltre Genèvekonvensjonen, fikk franskmennene bare unnvikende svar. Den 8. mai 1963 ble det derfor sendt et brev til Jens Evensen, som var leder for utenriksdepartementets rettsavdeling og var ansvarlig for at Norge fikk suverenitet over kontinentalsokkelen, med direkte spørsmål om å få sette i gang videre arbeider for å undersøke norsk sokkel. Svaret var positivt.

Norsk Hydro blir samarbeidspartner
BRP og RAP som samarbeidet om å få innpass på norsk sokkel, så det som hensiktsmessig med en norsk samarbeidspartner. Det ble tidlig klart at Norsk Hydro kunne være aktuell. Selskapet hadde sterke franske interesser. 37 prosent av aksjene i selskapet var franskeide og to av styremedlemmene i selskapet var franske. Hydro hadde også nære kontakter til norske myndigheter gjennom at den norske stat eide 48 prosent av aksjene. I tillegg hadde selskapet økonomisk tyngde nok til å engasjere seg i ressurskrevende og risikofylt oljeleting. 

I Hydro var det en viss skepsis til å involvere seg i den usikre oljeletingen, men etter interne diskusjoner konkluderte selskapet med at dette var en unik sjanse til å komme innenfor i den nye industrien. Mulighetene for å sikre seg råstoffleveranser til de nye ammoniakkfabrikkene og til annen petrokjemisk virksomhet var et annet sterkt argument.

Etter noen måneders forhandlinger kunne BRP, RAP og Norsk Hydro signere den endelige protokollen, 14. august 1963. Der ble det slått fast at det snarest mulig skulle etableres et nytt selskap. Hovedmålet for selskapet skulle være å drive leting etter olje og gass og å utnytte eventuelle forekomster på norsk kontinentalsokkel. I tillegg inneholdt protokollen forslag til statutter, forslag til navn og det ble slått fast at aksjekapitalen skulle være beskjeden. Navnet ble Petronord.

I utgangspunktet skulle det utstedes 180 aksjer, fordelt på 120 til Petropar, BRPs norske datterselskap, 59 til Norsk Hydro og 1 til Norsk Hydro på vegne av den norske stat. Dette ble senere forandret til 300 aksjer på 1000,- Nkr hver fordelt på 119 aksjer til Petropar, 120 til RAP, 60 til Norsk Hydro og 1 til Erik Poulsson som var selskapets advokat. Ledelsen skulle bestå av tre franske representanter, to fra Norsk Hydro og Erik Poulsson.

Avtalen
Endelig avtale ble underskrevet 16. januar 1964. Petronord fikk adresse hos Norsk Hydro i Oslo. Hovedoppgaven var å representere samarbeidspartnerne ovenfor den norske regjering og andre norske myndigheter. Gjennom en tilleggsavtale av 2. januar 1965 sluttet CFP/Total og noen mindre franske selskap seg til Petronordavtalen. Varigheten av avtalen var satt til 12 år. Norsk Hydro ville dermed kunne bygge opp kunnskap og bli en selvstendig operatør fra 1977.

Norsk Hydro ble tilbudt såkalt "carried interest" i Petronord. Det betydde at Petropar, datterselskapet til BRP; skulle lede og finansiere letevirksomheten, mens Norsk Hydro skulle være med uten å yte noe økonomisk i letefasen, til tross for at selskapet eide 20 prosent av Petronord. I tillegg fikk Hydro rett til representasjon i direksjonen og de tekniske komitèmøtene i den franske gruppen som skulle lede operasjonen. Gruppen skulle også ta opp et rimelig antall norske ingeniører og teknikere etter forslag fra Hydro, og Hydro fikk forkjøpsrett på eventuell olje som ble funnet.

Norge som nasjon fikk også fordeler gjennom at norske bedrifter fikk førsterett på levering av utstyr hvor de kunne konkurrere på pris og kvalitet. Et siste detaljert og revidert tillegg til Petronordavtalen ble signert 1. september 1967.


Kilde:
Hanisch, Tore Jørgen; Nerheim, Gunnar: Norsk oljehistorie. Bind 1. Fra vantro til overmot? Oslo 1992
Lindanger, Birger:
Var Phillips likevel ikke først? Norsk Oljemuseums årbok 1994
Johannessen, Finn Erhard; Rønningen, Asle; Sandvik, Pål Thonstad: Nasjonal kontroll og industriell fornyelse. Hydro 1945 - 1977. Pax forlag 2005

1Bureau de Recherches de Petrole (BRP), kontor for petroleumsforskning, ble opprettet den 12. oktober 1945. RAP overførte store midler til Bureau de Recherches de Petrole, best kjent som BRP. BRP skulle fremme og samordne fransk oljevirksomhet. Virkemidlene var både å sprøyte inn store mengder statlige midler og å lokke inn privat kapital ved hjelp av gunstig skattlegging. BRP utviklet store sentra for petroleumsforskning og utdanning.
2Regie Autonome des petroles, omdanning av CRPM i 1939. Statlig fransk oljeselskap.
Trude Meland
Lukk