Rørledninger til Skottland

Frigg transportsystem (FTS) er systemet av rørledninger fra Friggfeltet til Skottland. Legging av de to rørledningene med en diameter på 32'' (81 cm) var et utfordrende prosjekt. Prosjektet begynte i 1974 og var fullført sommeren 1977.
av Kathryn Steenson

Det ble valgt en løsning med en norsk og en britisk rørledning. Den britiske rørledningen er 361 kilometer lang, mens den norske er 363 kilometer. Over 80 prosent av rørlengden ligger på et vanndyp mellom 100 og 150 meter. Enkelte steder er havet enda dypere. Det var første gang rørledninger ble lagt på så store havdyp.

Friggområdet
Kart over rørledningene fra Friggfeltet til Skottland

Tidligere forsøk med å legge rørledninger med noe større diameter hadde slått feil. Siden en enkelt rørledning ikke ville ha kunnet transportere all gassen, var det praktisk å legge to rør. Rørledningene ble lagt parallelt 70 meter fra hverandre. Rørledningene kunne ikke bli lagt for nær hverandre, i tilfelle arbeid med en av dem kunne føre til skade på den andre. Inntil avtalerevisjonen i 1998, var den norske rørledningen underlagt norsk jurisdiksjon, også i britisk farvann.

Stålet i rørledningene er 2 centimeter tykt, nok til å motstå det indre trykket fra gassen. For å motvirke korrosjon ble et asfaltomslag lagt på ved et verksted i Invergordon i Skottland. Som beskyttelse mot fysisk skade ble det lagt et lag betong. Den tunge betongen fungerte også som ballast, og hindret at rørledningene fløt opp. Havbunnen i området ble undersøkt før leggingen begynte, og tykkelsen på det beskyttende laget rundt ble variert etter havdybde og strømningsforhold. De sterke havstrømmene nær kysten, gjorde at rørledningene til 19 kilometer fra kysten fikk et 11,75 cm tykt betonglag, men det lenger ute ble brukt halvparten så mye. Hver av de 60000 rørdelene veide ni tonn, og var 12 meter lange.

Seksjonene ble sveiset sammen på dekket av rørleggingsfartøyet, og så matet fra baugen over en innretning kjent som "stinger". Fartøyet beveget seg framover etter som hver seksjon ble sveiset på. Med en ende av rørledningen på havbunnen og den andre på overflaten, ble rørledningen bøyd inn i en tilnærmet S-kurve, som satte den under press. Presset ble også økt ved fartøyets bevegelse i takt med bølgene, slik at rørlegging kunne bare skje mens bølgehøyden var mindre enn tre meter. For hver fjortende sammenkobling ble det lagt på et ekstra omslag av stål, for å hindre sprekkdannelser.

Stinger

Utlegging av rørledningen gjennom en "stinger"

Ved tidligere arbeid i Nordsjøen, hadde sveisingen blitt gjort av dykkere. På Frigg ble det prøvd ut automatisk CRC-sveising, der maskiner sveiset seksjonen sammen. Sveisingen ble utført av to typer maskiner, den ene inne i rørledningen, og den andre på utsiden. Tester utført i 1976 viste at alle sveisingene var gjort tilfredsstillende.

Det tok tre år å fullføre leggingen av rørledningene, dels på grunn av avstanden, og dels på grunn av mye dårlig vær i Nordsjøen. Selv i løpet av "værvinduet" fra april til oktober, hindret værforholdene arbeidet i 50 prosent av tilfellene. Seksjoner av rørledningen ble lagt ut på havbunnen, for å bli sveiset sammen ved bedre værforhold. Hyperbarisk sveising ble brukt for å sette sammen seksjoner lagt på forskjellige tidspunkt av ulike kontraktører. Hyperbarisk sveising er sveising ved høyt trykk, i dette tilfellet i kammer under vann. Det ville vært umulig å bruke den mer vanlige metoden med å heve rørseksjonene, for å sveise dem sammen over havoverflaten. I stedet ble det installert et kammer rundt endene av rørledningene som skulle sveises. I kammeret ble det sluppet inn en blanding av helium og oksygen, og i kammeret var det et trykk på 15 bar. Dykkere kunne så arbeide i tørre omgivelser. Lag på tre mann utførte sveisearbeidet på havbunnen. De bodde i metningskammer 21 dager om gangen for å unngå mest mulig av stresset og risikoer forbundet med ofte gjentatt kompresjon og dekompresjon.

Rørlegging
Rørlegging og hyperbarisk sveising

Arbeidet med rørleggingen foregikk i alle døgnets 24 timer ved godt vær. Det ferdige arbeidet ble kontrollert ved bruk av røntgenstråler. I denne forbindelse ble det satt verdensrekord, ved å legge 4,3 km rørledning på 24 timer. Rekorden ble stående til Alwyn North ble utbygd sist på 1980-tallet. Tre kilometer med rør var inntil da regnet å være øvre grense for hva man kunne klare.

Rørledningene ble gravd ned i havbunnen til en dybde på mellom en og tre meter. Det ble gravd en grøft der rørledningene ble lagt, mens det utgravne materialet ble lagt ved siden av. Havstrømmene sørget over tid for at grøften ble dekket igjen. Slik fikk rørledningene ekstra beskyttelse mot skader i forbindelse med tråling, og redusert mulighet for at rørledningen ble liggende uten støtte i havbunnen. Slike situasjoner kan oppstå dersom havbunnen under en seksjon av rørledningen vaskes vekk. Et slikt område vil måtte fylles med grus

Kysten av Skottland er relativt rik på klipper, og havstrømmene er sterke, en kombinasjon som gjør det vanskelig å lage en trasé for rørledninger. Alt arbeidet nær kysten ble gjort i løpet av 1975. Rørleggingsfartøyet kunne maksimalt gå inn 1,5 km fra kysten. En vinsj på land trakk i rørledningen etter som seksjonene ble sveiset på fartøyet. På land ble rørledningene gravd ned til en dybde på rundt to meter. Sanddyner måtte fjernes, men etter at arbeidet var ferdig, førte Total i samarbeid med en gruppe fra universitetet i Aberdeen så mye som mulig tilbake til naturtilstanden. Blant annet ble det plantet vegetasjon for å minimalisere skade på naturen i området.

Inspeksjon
Vedlikehold av rørledningene er kostnadskrevende. Bare i 1980 kom kostnadene opp i fire millioner britiske pund. Rørledningene har blitt inspisert først årlig, etter hvert annethvert år. Rørledningen blir nå inspisert av fjernstyrte undervannsfartøyer (ROVer - Remotely Operated Vehicles). Innvendig blir det gjort undersøkelser med intelligente rørskraper (piger). Slike undersøkelser ble gjort i 1995 og 2002.

Flere inspeksjonsmetoder har blitt brukt:

• Akustiske inspeksjoner - bruk av en sonar-skanner tauet omtrent 10 til 15 m over havbunnen for å inspisere havbunnens tilstand, med grøft og rørledning.

• Visuelle inspeksjoner - undersøkelser som fokuserer på områder der akustisk inspeksjon har gitt indikasjoner på en mulig feil. Bemannede undervannsfartøyer ble brukt i 1977 og 1978, men etter vellykkede forsøk med ubemannede fartøy, ble disse foretrukket. Fjernstyrte undervannsfartøyer har i hovedsak to fordeler, de kan bli brukt over lengre perioder uten ekstra risiko, og kostnadene er omtrent en tredjedel mindre.

• Elektromagnetiske undersøkelser- en relativt ny metode for å overvåke området der rørledningen kommer i land. Undersøkelsene kan avsløre endringer i det elektromagnetiske feltet rundt rørledningen av metall, for å finne mulige feil.

• Landbaserte undersøkelser - vanligvis enten akustiske eller elektromagnetiske undersøkelser, for å følge erosjon ved kysten og sanddynenes bevegelser, samt de nedgravde rørledningenes tilstand.

Innenfra blir rørledningene i FTS renset og inspisert ved bruk av rørskraper, gjerne kalt "pig". En pig er et verktøy for å fjerne væsker som samler seg opp, og kan også brukes til inspeksjon i forhold til skader og korrosjon. En pig er tilpasset rørledningens diameter, men kan ellers tilpasses ut fra funksjon. Rensepiger vil ha tykke, oppsamlende børster, mens intelligente inspeksjonspiger vil være utstyrt med sensitivt elektronisk utstyr for å få et nøyaktig bilde av rørledningens tilstand. I 1981 ble den første intelligente pigen sendt gjennom, og det tok 27 timer på veien fra MCP-01 til St Fergus. Ved terminalen ble hendelsen markert av utsendinger fra det britiske energidepartementet, og det norske Oljedirektoratet.

FriggPig
Undersøkelser av den første intelligente pigen, etter ankomst til St Fergus

Da rørledningene skulle legges, ble det ansett som umulig å sende en pig gjennom på så lange avstander, på grunn av at den ville bli slitt og derfor gi unøyaktige registreringer. Dette var en av grunnene til at MCP-01 ble bygd midt mellom Frigg og Skottland. Slitte piger fra Frigg ble fjernet eller vedlikeholdt, og nye ble satt inn for å fortsette mot St Fergus.

Intelligent
En pig, rørskrape med seksjoner markert. Med utstyr for logging med avstandsmåling.


Hele prosessen pleide å ta rundt to dager. En pig kan oppnå en fart på 5 meter i sekundet, men ved halv fart kunne registreringene bli bedre.

Rørledningene i drift
Den 11. september 1977 ble hele transportsystemet og terminalen i St Fergus testet for å sikre at det kunne tas i full bruk. Testen var vellykket, og to dager senere ble systemet satt i full drift. Under byggingen regnet man med at systemet ville kunne vare i 20 år, men det har nylig passert sitt jubileum for 30 års sammenhengende drift.

Et transportsystem for gass må dimensjoneres for å kunne håndtere økte transportmengder ved høy etterspørsel. Rørledningene er alltid satt i et overtrykk, slik at dersom en plattform eller kompressor skulle stenge ned, er det nok trykk i systemet for å kompensere for en kort tid med nedstengning. Overtrykket må avstemmes mot faren for at rørledningene skulle bli skadet.

Den britiske rørledningen har alltid blitt eid av Total og forgjengere, mens eierskapet til den norske rørledningen har endret seg noe, selv om den opprinnelige Frigg-avtalen ikke ble oppdatert.

Nedgangen i gassvolumet fra Friggfeltet fra sent 1980-tall, resulterte i at transportsystemet fikk ledig kapasitet. I oktober 2001 ble den norske rørledningen tatt i bruk til å transportere gass fra andre norske felt, via plattformen Heimdal Riser. Mengden gass transportert til St Fergus ble doblet. Den norske rørledningen ble omdøpt til "Vesterled" (leia mot vest), og en forgreining ble lagt til Heimdal.

Omlegging ved MCP-01
For at MCP-01 skulle kunne tas ut av bruk, var det nødvendig at rørledningene ble lagt utenom plattformen. For hver rørledning ble det lagt en ny sløyfe på to kilometer, for å komme utenom plattformen. Piger markerte stedene der rørledningene skulle kuttes, og de nye seksjonene skulle sveises på. Hver pig hadde installert posisjoneringsutstyr, som sendte ut et unikt signal, slik at eksakt posisjon kunne registreres. Omleggingen ble et omfattende prosjekt, og gassflyten måtte stoppes mens arbeidet pågikk. Arbeidet startet med den britiske rørledningen. Subsea 7 ble tildelt kontrakten for arbeidet. I mars 2004 ble det senket ned rørseksjoner, for senere tilkobling. Den 26. juli begynte feltene Alwyn, Nuggets, Bruce, Dunbar, Captain og Ross på prosessen med å stenge ned produksjonen. Nedstengning av produksjonen skjer ikke ofte, slik at anledningen ble benyttet til å utføre reparasjoner og vedlikehold på plattformene, og på fase 3 av terminalen i St Fergus.

Vesterled ble lagt utenom året etter, av det samme teamet fra Total som hadde arbeidet med den første omleggingen. Rørledningen ble tatt ut av drift den 30. mai, og ble satt i drift igjen med full kapasitet den 4. juli.
Gunleiv Hadland
Lukk